En mzungus reise i Afrika: Ambassadebankett og en litt for lang Jenka-lenke

Forrige helg var alle idrettfredskorpserne invitert til Scandinavian Sport Day arrangert av den norske ambassaden i Lusaka. Norge, Sverige, Danmark og Finland var representert, og vi skulle blant annet konkurrere i grener som fotball, volleyball, svømming, støvelkasting og tautrekning.

Kristoffer, Jon Eivind og Christian hadde tatt turen til Lusaka en liten dag før meg og Håkon som kom fra Livingstone. Fredag ettermiddag, på vaffelbesøk på ambassaden fikk de streng beskjed om å videreformidle beskjeden om at vi for alt i verden ikke måtte vinne i år. Vinnernasjonen må stå som arrangør for lekene året etter, og de mente at vi historisk sett vant litt for ofte. Vi kruste dermed inn til en småpen andreplass.

Det er også vært og nevne at vi hadde fått ansvaret for oppvarmingen til arrangementet og som det ble konkludert med internt i fredskorpsgjengen tidligere i uken, ville det kanskje være et sted mellom tjue og tredive deltakere med på arrangementet. Oppvarmingsopplegget ble spikret på veien til sportslekene tidlig lørdags morgen og etter tre og et halvt minutt diskusjon, fant vi ut med samtykke fra taxisjåføren at jenka ville være en god måte å varme opp på. Da vi kom fram og forsto at det var nærmere hundre og femti deltakere, var halvstore svetteperler å spore på samtlige ysep-pannebrasker. En svært lang Jenkalenke og et dårlig planlagt festantrekk senere var dagen over. Personlig vil jeg beskrive dagen som helt kanon, selv om hettegenser og shorts er kritikkverdig på en ambassadebankett. Jeg skylder på dårlig informasjonsflyt i forkant av arrangementet. Og det lite flatterende antrekket er jo en god historie i seg selv.

Mandagen; altså to dager, ett kasinobesøk, én ny tennisracket og femten Idoform-piller senere, sto vi oppstilt i en 2-1-1 formasjon utenfor immigrasjonskontoret. Håpet var å få med oss arbeidstillatelse ut. Taktikken om å ligge lavt å kjøre kontringer når det var mulig, røk i vasken allerede etter fem minutters venting. Håkon ble rastløs og prøvde seg på en «human-flag» i inngangspartiet mens Christian foreviget øyeblikket med kameraet sitt. Verken fotografering eller human-flag var særlig populært. Midlertidig oppholdstillatelse på én måned ble for mitt vedkommende i hvert fall ordnet, og et snarlig gjensyn med Lusaka er dermed ikke til å unngå.

I morgen tidlig går turen tilbake til Livingstone og hverdagen som nyadoptert afrikaner kan forhåpentligvis snart begynne. Dere hører snart fra meg igjen, betcheeees!