Det var
litt som en utsatt torsdagskamp da motstanderen ikke kunne stille lag uka før fordi de fleste av spillerne var på konfirmasjonsleir eller noe sånt. Så hadde man nesten glemt at det var kamp, og plutselig var dagen der. I dag skulle det spilles treningskamp på Linda West. For min egen del var det lenge siden sist jeg hadde vært med på noe som minnet om en kamp i det hele tatt, og et lite øyeblikk kjente jeg på sitringen i kroppen og følelsen av å være nervøs. Til tross for at jeg i dag skulle stå på sidelinjen som trener i en relativt lite betydelig treningskamp, kjente jeg på spenningen. Jeg var nervøs på jentenes vegne.
Alt var som før egentlig. I dag var det bare litt varmere enn vanlig. I tillegg til at jeg i dag sto på en dårlig bane der underlaget var udefinerbart. Den vanligvis umarkerte banen som ikke helt er i stand til å bestemme seg for om det skal være en gress- eller sandbane hadde i dag cornerflagg og linjer laget av hælen på en sko. Jentene møtte opp i grønne Leyton Orient-drakter. De fleste med en utvasket utgave av den påtrykte logoen. Likevel var alle pavestolte. Å spille kamp er stort. Med felles draktsett blir det enormt.
Dommeren blåste i gang kampen og jeg og Kleiv (assistenten min og fremtidig hovedtrener) satte oss ned på noen murblokker som lå like bortenfor benken vår som i dag besto av enda flere murblokker som allerede var opptatt. På taktikkmøtet før kampen gjorde vi det enkelt og ble enige om å ha det morsomt. De hadde allerede satt opp laget og visste selv hvilken posisjon de spilte i. Etter ett minutt gikk vi opp i ledelsen. Litt klabb og babb, en hard takling og et godt plassert skudd resulterte i en tidlig 1-0 ledelse. Vi ble så gjort oppmerksomme på at vi spilte elleve mot ni. Motstanderlaget var i undertall allerede fra start. Min overordnede forklarte meg at de bare hadde seg selv å takke. Jeg lot det gå i fem minutter før jeg innså at det ble for dumt og ba to av jentene mine om å sette seg på siden for å hvile litt til. Dette skjedde selvfølgelig til store protester fra supporterklubben med en gjennomsnittsalder på tolv, som for anledningen var iført Frisk Askers gamle hockeydrakter. For dem var kun seier godt nok.
Kampen ble etter at vi tok av to spillere jevnere, men ledelsen var aldri truet og vi vant kampen 4-0. Jentene var storfornøyde, naturligvis. Selv var jeg også ganske fornøyd. Etter kampen var det lagfotografering og seiershyl. Følelsen av å spille kamp er magisk. Selv om vi kun fikk banen i to ganger femten minutter, fordi guttelaget også skulle spille kamp.
 |
| Fanklubben. Med Frisk Asker-drakter. |
 |
| Lagbilde. |
 |
| Man kan se på skyggene at det var meget populært med fotografering. |
 |
| Feiring. |
