"You can not use this ATM. Let me help you!"

Dagen før vi skulle ta fatt på studieuken vår på University of Western Cape hadde vi kommet til Cape Town. Vi skulle ikke møte opp på universitetet før på kveldstid, så vi hadde nesten hele dagen i byen. Håkon og Christian hadde bestemt seg for å sjekke ut byens klatrefasiliteter på formiddagen, så jeg var overlatt til meg selv. Jeg bestemte meg for å finne et rolig sted der jeg kunne spise god og lang frokost før jeg skulle utforske byen litt på egenhånd. Jeg tuslet litt rundt i sidegatene og gjennom noen mindre markeder før jeg kom ned til en slags undergang som gjorde at man kunne krysse den trafikkerte hovedveien. Der lå det et par butikker, deriblant en skobutikk som solgte billige Converse. Jeg plukket ut et par og fant så ut at jeg ikke hadde mer penger igjen. Jeg ble fortalt at det var minibanker like rundt hjørnet og at jeg kunne ta ut penger der.

Da jeg kom bort til minibanken ble jeg møtt av to lokale menn som tilsynelatende ønsket å hjelpe meg. Ting gikk altfor raskt for en lite reisevant, smånaiv ung mann med koordinasjon i tometersklassen, for før jeg visste ordet av det var både bankkortet og de nye kompisene mine borte. Da jeg hadde tatt bankkortet ut av lommen og skulle til å sette det inn i minibanken kom kompis nummer én bort og fortalte meg at den var ute av drift. Han tok kortet ut av hånden min på en bestemt, men diskret måte før han gikk bort til den neste minibanken. Jeg ante allerede på det tidspunktet at jeg muligens satt i klisteret. Han skal ha for fingerferdighetene sine, for han fikk det virkelig til å se ut som at kortet ble satt inn i maskinen. Jeg kunne se at det muligens var noe triksing over det, men på det tidspunktet hadde nestemann tatt over praten og trykket på noe som gjorde at skjermen på minibanken lyste opp og total forvirring var et faktum. Jeg ble stående litt på hæla uten å vite om jeg skulle løpe etter kompis nummer én eller om jeg skulle holde min nyeste kompis med selskap. Det endte opp med en mellomting og jeg forsto at jeg hadde blitt rundlurt.

Jeg løp bort til nærmeste telefonkiosk for å ringe til banken hjemme, men ble møtt med en lite behjelpelig sådan, da den viste seg å kun være i stand til å ringe til nasjonale nummere. Det neste jeg fant var en glad engelskmann som nesten hadde lidd samme skjebne dagen før. Jeg fikk låne telefonen hans og fikk sperret bankkortet, uten at jeg hadde noen store forhåpninger om at det vil hjelpe meg noe særlig. Det hadde gått en halvtime og mine nye bekjentskap virket å være profesjonelle og hadde antakeligvis tømt kontoen for lenge siden. Jeg ble anbefalt å kontakte en vekter for å få en politianmeldelse med tanke på forsikring. Deretter begynte det å gå fort igjen; jeg ble plassert inn i vekterselskapets bil for å bli kjørt til politistasjonen. Like etter at vi kjørte, kom det inn en melding på walkie talkien i bilen om at de akkurat hadde funnet to menn med litt for mye kontanter og med kort som ikke tilhørte dem. Det ble satt på sirene og kjørt på rødt lys for å nå fram tidlig nok til de potensielle gjerningsmennene. Da vi kom fram ble jeg møtt med et uklart bilde av en mann fra et overvåkingskamera. Det var ikke han. Ting roet seg ned, og jeg ble kjørt til politistasjonen for å levere anmeldelse. Jeg fikk samtidig koblet meg på nettet der jeg fant ut at jeg kun hadde 39 kroner igjen på kortet – før jeg ble robbet. Jeg var med andre ord ikke like attraktiv å robbe som jeg var vimsete. Jeg var egentlig ganske fornøyd og moralene må nesten være at det er mye bedre å finne ut at bankkontoen er tom etter at du har blitt robbet, enn å finne det ut når du skal ta ut penger for å kjøpe nye sko.

Jeg hadde bestilt flybilletter hjem til Norge fra Cape Town den 17. desember for å kunne feire jul hjemme. En siste utflukt skulle likevel gjennomføres natt til den 17, da Table Mountain skulle bestiges til morgengry slik at vi kunne se soloppgangen over Cape Town. Klokken var satt til 03.00. En halvtime senere var vi klare til avreise og jeg og Ole hadde tatt på oss treningstøy bestående av t-skjorte, shorts og en tynn genser. Håkon, gruppens svar på Lars Monsen anbefalte oss å ta på, eller i det minste ta med oss mer tøy, da han mente at det kunne være kaldere oppe på fjellet. Vi lystret delvis, tok med oss en ekstra bukse og var deretter klare til å dra. Vi fant en taxi som kjørte oss til foten av fjellet og begynte på stigningen. Det var kraftig vind. Vi lekte med tanken om at dette kun var placebo, og fortsatte et godt stykke oppover. På et tidspunkt var det likevel så kraftige vindkast at vi måtte forflytte oss langs bakken. Vi forsto på dette tidspunktet at vi måtte søke ly. Vi fant et delvis vindbeskyttet hjørne med plass til tre, og med fem mann på tur var eneste løsning en lang togspoon der man var nødt til å kvitte seg med sine intime grenser for å overleve. Vi begynte å bli sultne og tanken på at jeg hadde en flyavgang samme morgen gjorde meg stresset. Like etter dro Ole opp en snickers av lomma og stemningen var deretter upåklagelig. Vi kom oss omsider helskinnet ned og med en rask frokost innkassert var jeg klar for hjemreise og norsk jul. 

Fullmåne over Cape Town fra Lions Head.

Et fryktelig dårlig bilde, men et herlig minne. Håkon og jeg på toppen av Lions Head første kvelden vår i Cape Town. 

Vi dro til Athlone Stadium like utenfor byen for å overvære Ajax Cape Town - Supersport United. 

Glissent stadion.

Alle guttene i utvekslingen hadde rotta seg sammen for å finne et styggest mulig antrekk til NIHs julebord i Cape Town. Jeg og Håkon hadde sett for oss Kamwala market i Lusaka som passelig sted å lete etter stygge klær. Denne glinsende t-skorten kunne jeg få for en hundrelapp. Jeg lette videre. 

Resultatet!

Christian gikk av med seieren med denne outfiten. Legg merke til grillsa i munnen hans. Det må også nevnes at han har på seg en rød juletights som dette bildet dessverre ikke får frem godt nok. 

To hjemløse fikk ta over outfiten vår. De er antakeligvis hyret inn av de store moteselskapene i Afrika med outfitene sine. 

Meg og Simon før Foo Fighters-konsert på Cape Town Stadium. 

Ole sitter på skuldrene mine og hyller sitt favorittband. 

Anbefaler alle å ringe Dr Zack hvis dere er i Cape Town-området og trenger en rask abort. 

En sorgens tyv med ny datamaskin

Del 1/2

Den 24. oktober feiret hele Zambia femti års uavhengighet og Livingstone var på alle måter en by i både forening og feststemning. Det var store parader i gaten, det var zambiske flagg så langt øyet kunne se og både store og små var dresset opp. Til tross for en massiv fest ble feststemning snudd til sorg og begravelse ikke lenge etter. Zambias president siden 2011, Michael Sata, døde den 28. oktober. Det var en forvirrende tid; Det ble først meldt fra om en offisiell sørgeperiode på syv dager, før den ble omgjort til seksten. I gatene kunne man høre at den egentlige sørgeperioden skulle vare i trettito dager og en offisiell pressemelding sa at det «…ikke var lov til å smile eller feste i sorgen over tapet av President Michael Sata». Paradoksalt nok var det nesten flere smil å spore i gatene nå enn til vanlig. Om det var fordi at folk i arbeid fikk et par dager ekstra fri eller det faktum at uavhengighetsrusen etter femti år som fritt land fortsatt gjorde seg gjeldene, vet jeg ikke. Jeg tråkket i hvert fall varsomt. Den 10. november ble President Sata gravlagt. Byen var «stengt». Ingen butikker var åpne, det var nesten ikke folk å se i gatene og for første gang siden jeg kom kunne det nesten se ut som at det var overtall av hvite mennesker i Livingstone. De lokale var hjemme og fulgte begravelsen på TV eller radio og brukte dagen til å gjøre minst mulig. Jeg og Håkon benyttet derimot dagen til å følge med på begravelsen over nettet og å skrive eksamen på kontoret. Vi hadde akkurat kommet fra byen der vi hadde funnet oss noe så sjeldent som en åpen restaurant, da vi bestemte oss for å ta en kjapt dobesøk før vi skulle begynne med eksamensarbeidet. Kontoret ble forlatt ulåst i et par minutter og vi ante egentlig kun sorg og menneskelighet på denne dagen. Da jeg satte meg ned på pulten og oppdaget at det ikke lenger var noen PC der jeg sist la den, mistet jeg fatningen. En slags panisk reaksjon meldte sin ankomst og jeg løp ned for å sjekke om sikkerhetsvaktene ved utgangen hadde sett noe. De var åpenbart preget av at det var helligdag og satt og halvsov på stolene sine. Jeg innså raskt at jeg kunne se langt etter både PC og eksamensoppgaven min. Dagen etter dro jeg til politistasjonen og meldte fra om tyveriet, uten at de kunne hjelpe meg. Siden den tid har jeg blitt en mester på backup og låsing av dører.

I tillegg til å være med i utvekslingsprogrammet Youth Sport Exchange Program (YSEP) tar jeg også påbyggingsstudiet «Idrett, kultur og utviklingssamarbeid» på NIH. Det fungerer ved at jeg skriver tre hjemmeeksamener og har en uke på University of Cape Town i løpet av året. Studieuka i Cape Town fungerte ved at vi hadde forelesinger Mandag til Fredag og en muntlig eksamen på Lørdag. Vi var innlosjert på campusen tilhørende universitetet og fikk servert tre måltider om dagen. 

Nesten hele søskenflokken på vei for å feire 50 års uavhengighet. Fra Venstre: Jairos, Jaiden, Tasha, Stefanie, Chanda (meg). 

Lokale akrobater i paraden.

Søsknene mine fikk være med i paraden. De var veldig fornøyde! 

Det zambiske flagget på halv stang etter President Michael Satas dødsfall. 

I del 2 drar jeg til Cape Town og blir robbet på åpen gate og tvunget til å søke ly i midten av Table Mountain grunnet ekstremvær. Følg med!