En morgen i Zambia

Ørepluggene settes i øret, og Nico & Vinz disker opp med den nye låten «runnin» i det jeg runder hjørnet som symboliserer starten på hovedveien. Foran meg går en liten skolejente med uniform og litt for store pensko med nedtråkkete hæler. Damene utenfor kirken vinker som vanlig i min retning og jeg smiler pent tilbake. Det er overskyet i dag og jeg kan faktisk kjenne en liten bris i den vanligvis klamme og varme luften. Jeg tror temperaturen må ha sneket seg ned til knappe seks-syvogtyve grader. Jeg gliser litt for meg selv. Humøret mitt kan variere her i Afrika og noen dager føles som et eneste stort mas. I dag er derimot humøret på topp. Tre turister jogger forbi meg og vi smiler til hverandre. Jeg åpner pakken med tyggis jeg kjøpte i går, og kjenner litt på smaken av frisk mint. Det neste som møter meg er en kar med en oransjefarget Mizuna-treningstrøye, mørk slengbukse og pensko med zambias farger inngravert på hælen av skoen. «Stilsikker type», tenker jeg. Totos «Rosanna» har tatt over showet på øret, og ti små minutter senere nærmer jeg meg byen. Jeg krysser veien på samme sted som alltid og ser meg både til høyre og venstre. Bilene kommer fra alle kanter og det er nesten bare kreativiteten som begrenser den aggressive tilnærmingen de lokale taxisjåførene har til trafikkregler.

Før jeg kan dra til gymet må jeg raskt innom stamboden min for å handle inn vann til økten. Fire små flasker koster ti kwacha. To store ni. Jeg tar bestillingen på Nyanja. «Zikomo» (takk), sier jeg og tar med meg de fire vannflaskene som ligger i en tynn, svart plastpose. Sekunder etter passerer jeg den lokale fastfoodgiganten «Foodpalace», og gutta vasker som vanlig på dette tidspunktet av døgnet flisene utenfor kjøkkenet. «Muli bbwanchi?», roper de nærmest i kor etter meg. Jeg gliser, gir dem tommelen og svarer at alt er i skjønneste orden. Jeg tar en venstresving opp sidegaten som leder til treningssenteret, og i det jeg kommer inn i toetasjerbygget der gymet ligger blir jeg oppmerksom på den lille, botaniske hagen som ligger i midtgangen. Den var usedvanlig flott i dag. Det ser nesten ut som at de har plantet nye blomster der siden jeg sist ofret den min oppmerksomhet. Fokus rettes så igjen mot musikken jeg har på øret og jeg tar et retningsbestemt steg mot venstre. Jeg velger alltid venstresiden. Høyresiden har jeg kun prøvd én gang tidligere. Det føltes på en eller annen måte feil. Jeg tusler opp trappen som fører til treningssenteret.

Dagens trening består av hang-ups og roing. Mange sett, få og tunge repetisjoner. Jeg legger fra meg sekken min og posen med vann langs skyvedøren som leder inn mot toalettene og kontoret til eieren. Jeg gjennomfører et oppvarmingssett på skuldrene og legger samtidig merke til den skitne singleten jeg har på. Det vanligvis hvite stoffet er preget av gårsdagens fotballøkt og kan nå minne om et vaskeobjekt. Likevel kjenner jeg på en herlig følelse.

Treningsøkten tar halvannen time og jeg går i retning Livingstone Backpackers for å ta en velfortjent dusj. Der treffer jeg på Stephen. Gårsdagens Champions League-kamper diskuteres i noen minutter og jeg bestiller meg samtidig en kopp kaffe. Stephen har det åpenbart travelt og forsvinner like etter. Jeg drar opp Iphonen av lommen og sjekker klokka selv. Det er femten minutter til oppmøte og jeg kan konkludere med at jeg har usedvanlig dårlig tid selv. Jeg heller litt melk i kaffen før jeg kaster den i meg og hopper i dusjen. Stresset blir likevel fort snudd til glede når jeg tenker på hvor heldig jeg er. Jeg skal ha gymtime med den herlige gjengen i andreklasse på Namatama Primary School!

Ungene elsker å leke!

Meg, Sam, Stephen og Sander på tur i byen. 

Størstedelen av søskenflokken på Independence Day.

På safari med Håkon i Botswana.

Gutta på Linda West Basic School! 

På kollisjonskurs

Forrige helg var NIF på besøk i Livingstone. Min kontaktperson i NIF, Lind, var på besøk blant annet for å sjekke hvordan jeg bodde og for å sjekke at alt var som det skulle i mitt nye hjem. Etter en halvtime med smalltalk og med bekreftelse fra både meg og familien om at alt gikk bra, tuslet jeg og Lind i retning byen for å finne et taxi. Lind skulle naturligvis også besøke Håkon når hun først var i Livingstone, og jeg bestemte meg for å henge meg på. Etter et par, tre minutter langs hovedveien ble vi plukket opp av en forbipasserende taxi. Vi forklarte at vi skulle til Damboua. Fra sentrum til Damboua er hovedveien asfaltert, så det er kun de siste femti meterne du møter på den karakteristiske sandete vegen. For å ikke bli sittende fast er trikset her å gi nok gass. Taxisjåføren så ut til å ha kjørt der før og manøvrerte seg rutinert gjennom veisporene og unngikk samtidig «sandplaning». Så parkerte han bilen utenfor den store, gråfargede porten som skjermer Håkons hus fra gaten. Han satte bilen i frigir og dro brekket. Mens jeg tok av meg bilbeltet var Lind i baksetet i ferd med å åpne opp døren. Så smalt det. Voldsomt. Lind fikk åpenbart en nakkesleng og knærne mine fikk kjenne på dashbordets kantete konstruksjon. Jeg snudde meg mot baksetet og så på Lind. Hun så sjokkert ut, men fikk etter et halvsekund bekreftet at det gikk greit med nakken. Verken jeg, Lind eller taxisjåføren forsto helt hva som hadde skjedd. En bil hadde åpenbart kommet inn i de lave sanddynene i altfor høy fart og ikke rukket å bremse. Resultatet var en kjempekrasj. Jeg snudde meg enda en gang mot Lind og utvekslet noen ord før jeg i forlengelsen av blikket mitt fikk øyekontakt med sjåføren i bilen bak. Det var BJ. Hostfaren til Håkon. Han smilte. Jeg forsto pent lite av hva som hadde skjedd i utgangspunktet, men nå hadde hele episoden utviklet seg til å bli helt absurd. Var dette ment som en morsom velkommengest? Eller var dette rett og slett afrikansk humor? Jeg følte at jeg trengte et par sekunder på å roe ned adrenalinet før jeg åpnet bildøren og gikk ut. Ikke overraskende ble jeg møtt av en stor bulk da jeg gikk for å sjekke skadeomfanget på bilen. I neste øyeblikk snudde jeg meg mot BJ, som fortsatt satt i bilen. Nå ristet han på hodet og så fortvilet ut. «What are you doing?» spurte jeg med en kritisk tone og han svarte at bremsene ikke virket før han så ned i bakken. Senere kom det fram at det var dårlig sikt grunnet lav sol og litt for ivrig gassing for å ikke spinne seg fast i sanden som var grunnen til krasjen.

Hele situasjonen var ganske skremmende. I etterkant klarer jeg likevel å smile og le litt av det. Dette var tross alt første møte mellom Lind og BJ. Samtidig synes jeg fryktelig synd på taxisjåføren som nå står uten jobb. Jeg møtte ham på butikken en ukes tid senere og han fortalte at han hadde blitt satt i karantene av sjefen grunnet krasjen. Håper virkelig at BJ ordner opp etter seg. Vi sto parkert da han kom krasjende inn, så kjøringen hans er på mange måter helt utilgivelig.

På ettermiddagene og i helgene bruker både jeg og Håkon mye tid på Livingstone backpackers. Vi nyter godt av å ha et miljø som ikke er knyttet opp mot jobben. To av våre nærmeste kompiser heter Steven og Sam, henholdsvis fra Skottland og Australia. Steven er med i den daglige driften av backpackeren og vi har gjennom han fått innpass på en «Sunday roast» på en gård et lite stykke utenfor byen. Med forrett, hovedrett, dessert og god drikke servert ut over hele søndagsformiddagen har dette blitt et aldri så lite ukentlig høydepunkt.

En annen smaksopplevelse som også må nevnes er isblokkene man får kjøpt for én krone i baren på backpackeren. Du kan velge mellom grønn og blå. Rent estetisk kan den minne om den klassiske joystikken man fikk kjøpt på fotballskolen tilbake i tiden. Likevel er dette en mer kompakt sak. Og du må virkelig være en harding for å komme deg gjennom de første sekundene av den blå isen. Sam konkluderte med at det smaker gift. Jeg er kun delvis enig. Det første slurpet du suger til deg er i hvert fall for de fleste ganske brutal. Noen små sekunder senere er isen derimot nesten smakløs og helt uten farge. Hvorfor denne isen har blitt en slager vet jeg ikke. Men jeg anbefaler på det sterkeste å ta en helgetur til Livingstone så dere får testet ut både søndagsroasten og isen. Dere vil ikke angre. 

                                       

                                           Meg og Sams første isblokk. Vi startet rolig ut med den grønne

Gym med 2. klasse på Namatama Primary School. Et høydepunkt!

Vi har blitt en fin trio. Godt å ha noen lokale i trenerteamet som kan språket. Fra venstre: Mwuaba, Annie og meg. 

Under forrige lifeskill session sto "trust" på timeplanen og hva var vel da mer naturlig enn å gjennomføre the trust fall? 

En geit ligger klar for slakting.

Jeg kjøpte inn to agilitystiger. De er meget populære. Her er Annie i aksjon. 

Graduation party og vodka

Hvor skal jeg starte?

Store høytalere og treningstøy på graduationparty.

Fredag formiddag var Edusport og Sport in Action invitert på et graduation-party litt utenfor byen. Jeg og Håkon stilte opp som representanter for organisasjonene sammen med sjefene våre. Hva vi egentlig gjorde der, har jeg ingen anelse om. Hvis det var for å kaste glans over arrangementet, strøk vi med stor stil. Håkon hadde nemlig på seg treningsklær, og jeg stilte opp i en sliten t-skjorte. Avgangselevene derimot var dressa opp i ren amerikansk stil med grønne kapper og store hatter, mens stolte foreldre møtte opp finpyntet i dress og kjoler. Vi koste oss uansett stort og et par halvsprengte trommehinner og litt kontorarbeid senere var det plutselig mørkt i Livingstone.

Fredagskvelden var satt av til bursdagsfeiring. Hostbroren til Håkon, som lokalt bare kalles «BJ», fylte år og ville gjerne ha oss med ut for å feire. Penias, kompisen til BJ, var kveldens sjåfør og hadde fått instruksen «pick up Nicolaj at Highlands». Han var en liten halvtime forsinket, noe som kunne vitne om at denne fyren var en presis type (Ref: African time). Jeg fikk omsider satt meg inn i bilen, og kjente at jeg gledet meg til kvelden. Blikket som møtte meg da jeg satt meg inn forsto jeg ingenting av. Han begynte å kjøre og jeg småpratet litt med Håkon som satt i forsetet som kartleser. En meget oppgitt mann snudde seg og så på meg en gang til før han igjen festet blikket på veien. Så begynte han å glise. Han forklarte meg at han trodde han var sendt til Highlands for å hente sprit til festen. I Zambia er nemlig «Nikolaj» mest kjent som vodka.

Både Penias og BJ har vist seg å være herlige typer. Penias fortalte oss utover kvelden at han hadde hatt en traumatisk periode mens han gikk på higschool. Han hadde første skoledag blitt ropt opp for registrering som alle andre førsteårsstudenter. Problemet var bare at navnet hans ble uttalt med stum «a». Dere kan selv gjette hva han ble kalt de neste tre årene.

BJ, derimot, har nytt stor sosial suksess opp gjennom ungdomsårene. Han er etter hva jeg kan forstå en damebedårer av rang og står bak sitatet «there are so many fish in the river, Nicolaj». Han sitter også på en street knowledge få andre kan matche. Når han må prompe for eksempel, står han alltid utenfor fastfoodkjeden Hungry Lion. Han har fortalt oss at der sprøytes det ut luft gjennom et ventilasjonsanlegg, noe som gjør at ingen vil oppdage deg.

På jobbfronten er det fullt kjør. Jeg har seks økter fordelt utover uken. Mandag og Fredag er dog uten sessions noe som gjør at det blir travelt resten av dagene. I tillegg skal jeg gå på språkkurs både tirsdag og torsdag for å lære meg litt av det lokale språket «Nyanja». Arbeidet er veldig variert, og jeg er alt fra gymlærer, fotballtrener til ansvarlig for en time med barn og ungdom med funksjonsnedsettelser.

Gjennom uken har jeg også fått to assistenter som skal være med meg på øktene fremover. Det skal bli godt å få hjelp når jeg har gym med 51 andreklassinger og fotballtreninger med 38 gutter. 

Dette er timeplanen min. Har trening med fotballgjengen også på torsdager.

Det søppelspisende eselet. På vei til Namatana Primary School.

Dette er størstedelen av andreklassingene jeg har i gym

Hverdag

På mandag startet jeg på jobb, og til tross for at jeg har vært i Zambia i en måneds tid, føler jeg at det først nå oppholdet mitt startet på ordentlig. Jeg er her for å gjøre en jobb, og å endelig få ta fatt på arbeidsoppgavene mine skal bli godt.

Jeg hadde snakket med sjefen min, Caro, på telefon et par ganger, men var veldig spent på å se hvordan damen, som på forhånd har blitt beskrevet med store ord av tidligere fredskorpsarbeider Markus, så ut. Hun møtte meg mandag morgen til avtalt tid og viste meg kontoret der Edusport holder til. Selv om kontoret i Norge ville blitt beskrevet som både primitivt og gammeldags, synes jeg at kombinasjonen med «byens beste nett» og en deltidsfungerende vifte gjør at kontorfasilitetene trekkes kraftig opp. Jeg er i hvert fall fornøyd! Hun fortalte meg at arbeidsdagene ville vare fra ni til fire og at det også ville bli perioder med en del helgearbeid.

I går tikket det inn en tekstmelding fra Response Network om at jeg og Håkon hver onsdag klokken halv ti var invitert til vafler og kaffe på hovedkontoret deres nede i byen. Vi stilte selvfølgelig opp, og midt i vaffelgomlingen traff vi blant annet på norske Ragnhild, som jobbet som ergoterapeut i byen. Utenom gode safari- og raftingtips serverte hun meg også historien om bygget der Edusport-kontoret ligger. Det gigantiske bygget ble opprinnelig bygget som et hotell. Grunnen til at hotellplanene måtte skrinlegges var visstnok at det ble funnet store skjevheter i byggets konstruksjon. Jeg håper likevel at jeg som tvangskristen her nede og «med Jesus i blodet» (Sitat fra en av byens taxisjåfører), vil komme meg gjennom året uten at bygget raser sammen.

Morgentrening er også et fenomen jeg har blitt kjent med her nede. I Oktober vil termometeret bikke gode fem og tredive grader, så hvis du ønsker å få trent her nede, må det skje på morgenen. Jeg og Håkon har tatt utfordringen på strak arm og ved hjelp av en lillebror som truer med å sende inn en ulende lekebil på rommet hvis jeg ikke står opp, har det så langt gått fint å komme seg opp om morgenen. Utenom varmen, møter vi også andre utfordringer når det kommer til treningen; På det første treningssenteret vi kjøpte oss inn, var eieren uten forståelse for at markløft kunne bråke og fortalte oss at han løftet langt tyngre enn oss og gjorde det at på til lydløst. Nå har vi kjøpt oss inn på et annet treningssenter, der vi allerede har blitt forfremmet som dj’s.

En annen utfordring vi har støtt på er vannmangelen Livingstone kjenner på under tørkeperioden. Dusjing etter trening er med andre ord svært vanskelig å få til. Etter et par dager med utilgivelig svettelukt ved oppstart på jobb, så vi oss nødt til å gjøre noe med saken, og vi tok dermed kontakt med Livingstone backpackers. Vi foreslo en byttehandel med swing-kurs (med Håkon som hovedinstruktør, og med meg på slep for å vise hvordan det ikke gjøres), noen kroner og hyppige bidrag til baren og restauranten mot å få dusje der etter trening. Vi venter spente på svar.

På førstkommende Lørdag har Caro utfordret meg til å holde en session rundt temaet «basic first aid» på en workshop i regi av Edusport. Jeg har foreløpig spurt google om hjelp til pensum, så det blir spennende å se om jeg velger å sette fokus på temaet «hvordan stoppe neseblod» eller «rusk i øyet»...

Kontorplassen min, med den sagnomsuste vifta i bakgrunnen.

Caro.

Vi fant en popcornbod etter å ha gått oss bort i communityen.

Den lå som en savanne i ørkenen. 

Her har Christian akkurat fått en ny volleyball og en hot wheels-lekebil!

Ambassadebankett og en litt for lang Jenka-lenke

Forrige helg var alle idrettfredskorpserne invitert til Scandinavian Sport Day arrangert av den norske ambassaden i Lusaka. Norge, Sverige, Danmark og Finland var representert, og vi skulle blant annet konkurrere i grener som fotball, volleyball, svømming, støvelkasting og tautrekning.

Kristoffer, Jon Eivind og Christian hadde tatt turen til Lusaka en liten dag før meg og Håkon som kom fra Livingstone. Fredag ettermiddag, på vaffelbesøk på ambassaden fikk de streng beskjed om å videreformidle beskjeden om at vi for alt i verden ikke måtte vinne i år. Vinnernasjonen må stå som arrangør for lekene året etter, og de mente at vi historisk sett vant litt for ofte. Vi kruste dermed inn til en småpen andreplass.

Det er også vært og nevne at vi hadde fått ansvaret for oppvarmingen til arrangementet og som det ble konkludert med internt i fredskorpsgjengen tidligere i uken, ville det kanskje være et sted mellom tjue og tredive deltakere med på arrangementet. Oppvarmingsopplegget ble spikret på veien til sportslekene tidlig lørdags morgen og etter tre og et halvt minutt diskusjon, fant vi ut med samtykke fra taxisjåføren at jenka ville være en god måte å varme opp på. Da vi kom fram og forsto at det var nærmere hundre og femti deltakere, var halvstore svetteperler å spore på samtlige ysep-pannebrasker. En svært lang Jenkalenke og et dårlig planlagt festantrekk senere var dagen over. Personlig vil jeg beskrive dagen som helt kanon, selv om hettegenser og shorts er kritikkverdig på en ambassadebankett. Jeg skylder på dårlig informasjonsflyt i forkant av arrangementet. Og det lite flatterende antrekket er jo en god historie i seg selv.

Mandagen; altså to dager, ett kasinobesøk, én ny tennisracket og femten Idoform-piller senere, sto vi oppstilt i en 2-1-1 formasjon utenfor immigrasjonskontoret. Håpet var å få med oss arbeidstillatelse ut. Taktikken om å ligge lavt å kjøre kontringer når det var mulig, røk i vasken allerede etter fem minutters venting. Håkon ble rastløs og prøvde seg på en «human-flag» i inngangspartiet mens Christian foreviget øyeblikket med kameraet sitt. Verken fotografering eller human-flag var særlig populært. Midlertidig oppholdstillatelse på én måned ble for mitt vedkommende i hvert fall ordnet, og et snarlig gjensyn med Lusaka er dermed ikke til å unngå.

I morgen tidlig går turen tilbake til Livingstone og hverdagen som nyadoptert afrikaner kan forhåpentligvis snart begynne. Dere hører snart fra meg igjen, betcheeees! 

Popcorn for en halv krone.

Vi investerte i nye skjorter og dro på kasino. Vi preger motebildet her nede. 

Gris i bakhagen på Lusaka backpackers. Krissa sparket meg ned...

Kamwala-markedet. 

Tautrekning under Scandinavian Sport Day.

Forsoningsaktivitet.

Sebraselfie og celebrity cutzz

Victoria Falls. Sebraselfies. En lokal barbershop. En vertsfamilie med 6 unger. Billiardkonger. Cornflakes med varm melk. Celebrity cutz. Afrikansk tid. Og en bartender som legger til alle lodgegjestene på Facebook.

Den siste uken har vært slitsom, lærerik og givende. Vi er nå ferdige med general orientation og etter en måned med sammenhengende kursing begynner jeg nå å bli klar for litt praksis.

Jeg har også truffet vertsfamilien min og jeg må si at førsteinntrykket var fantastisk. Jeg har to søstre og fire brødre. Og en hønsefarm i bakhagen.

For å forberede oss før vi blir satt ut i arbeid og i den afrikanske kulturen på egenhånd har vi valgt å kaste oss ut i det som finnes av utfordringer. Vi har blant annet prøvd oss på den krevende øvelsen sebraselfie, som lokalt omtales som «et risikofylt eksperiment». Lodgen består av et nokså stort naturområde og her vandrer altså to smågretne sebraer rundt. Den eneste som har kontroll på disse villbassene er den ene gartneren. Han har stein i lomma og en brukbar kastearm. Resten av oss må passe på å ikke bli løpt ned. Og samtidig ta selfies.

Til tross for mye kursing har vi hatt et par fridager. Lørdagen benyttet jeg, Kristoffer og Christian tiden til å gjøre noe med den viltvoksende skjeggveksten vi hadde, og trasket i retning byen. Vi skulle for første gang til en barbershop. Her kunne vi også hente inspirasjon fra diverse celebrities som dere kan se på bildet under. Vi vurderte en del frekke varianter, men endte opp med en klassisk glattbarbering. Og som Kristoffer så fint påpekte da vi var på vei hjem: "Vi kom inn som menn, og gikk ut som gutter.."

Det er også vært å nevne at vi tok turen til Victoria Falls på tirsdag og fikk sett den spektakulære fossen på nært hold. ganske vilt. 

Sebraselfie

Den lokale DJ'en.

En hysterisk inspirasjonsplakat på barbershopen!

Victoria Falls.

Livingstone

Da jeg fant ut at jeg skulle bo i Livingstone under mitt Afrika-opphold kjente jeg umiddelbart på en god følelse. Livingstone er Zambias turisthovedstad og er kanskje mest kjent for den verdenskjente fossen Victoria Falls. Byen kan også by på masse spennende mennesker, og jeg føler at vi nesten har stilt et uhørt antall spørsmål angående kulturforskjeller, mat, språk og om hvordan vi burde oppføre oss. Vi stilte også lokalbefolkningen et spørsmål om populasjonen:

 «Hvor mange mennesker bor det egentlig i Livingstone?»

Vi (Jeg, Håkon og Christian; som alle skal bo i Livingstone) hadde naturligvis sjekket med vanligvis troverdige wikipedia på forhånd og funnet ut at det omtrentlige innbyggertallet lå på rundt 150 000. Etter å ha forhørt oss med lokale travere, er vi usikre på om det er manglende informasjonsarbeid og informasjonsflyt gjennom folkemunne som er resultatet av de noe overraskende svarene vi fikk, eller om vi nordmenn rett og slett overreagerer. Resultatet av undersøkelsen kunne vise til både kreativitet og et vidt spekter av oppfatninger, og om det var 10 000 eller 6 millioner innbyggere i byen fant vi egentlig aldri ut. Jeg stoler foreløpig på Wikipedia.   

Jeg har nå vært i Afrika i snart tre dager og jeg har kjent på et ganske stort spenn av inntrykk. Jeg har blant annet allerede blitt tilbudt en rolle som hovedtrener sammen med Håkon for et lokalt fotballag. Ingen av oss nevnte at vi kunne noe som helst om fotball. Jeg har også blitt introdusert for uttrykket «African-time» som i korte trekk betyr at om middagen serveres 18.00 (eller «18 hours» som de sier i Zambia), blir du sittende alene uten verken mat eller selskap i halvannen times tid.

Ellers er det interessant med alle de nye vennene man får. I Zambia virker det som om at uttrykket «alle ukjente mennesker er dine fremtidige venner», gjør seg gjeldende. Om det skyldes at de ønsker å selge meg dupedittene sine, om de er sjokkerte ved synet av en flere meter høy blond mann, eller om de bare er genuint interessert i meg som person, vet jeg ikke. Likevel er det umulig å ikke like den gjestfriheten og evnen den generelle Zambier har til å ta kontakt og smalltalke med oss «muzunguer».

I øyeblikket er alle «YSEP’ere» (Youth Sport Exchange Program) samlet på Kaazmein Lodge der vi blir kurset før vi skal ut i felt og treffe vertsfamiliene våre den 3. September. Jeg gleder meg til dagene og ukene fremover og ser fram til å bli enda bedre kjent med Livingstone og å treffe vertsfamilien min.

Dere hjemme er selvfølgelig også savnet.

Slenger også med noen bilder så dere kan få et lite inntrykk av hvordan ting ser ut her nede.

Avreise

Tiden er kommet. Jeg skal endelig dra til Afrika. I ett år. 

Da jeg en sen februarnatt søkte som idrettsfrivillg gjennom NIFs prosjekt "Idrettens fredskorps" hadde jeg for å være helt ærlig ikke den helt store troen på at jeg skulle bli valgt ut som én av elleve heldige som fikk reise ett år til Afrika. Noe skjedde likevel og ballen må åpenbart ha rullet min vei, for nå kan jeg nesten kjenne lukten av Afrika.
 
Jeg drar til Zambia, nærmere bestemt Livingstone, og skal bo i en vertsfamilie mens jeg jobber for den nasjonale organisasjonen Edusport. Her skal jeg arbeide med barn og unge med idrett som hovedverktøy. Det er i kritisk korte trekk min hverdag det neste året. DET NESTE ÅRET, folkens!

Med tanke på at jeg skal være borte en betydelig stund, tenkte jeg at det kunne være interessant å lage en blogg hvor jeg jevnlig kunne oppdatere venner, bekjente og muttern med diverse kulturkrasjer, reiser og overlevelsestips under oppholdet mitt.

Til tross for at jeg selv har stor tro på at dette året kommer til å gå bra, kjenner jeg til flere kritiske røster som føler på noe annet og dette er for bettingfolket også en kjempemulighet til å tjene noen kroner. Tippekonkurransen "Hvor lenge overlever Nicolaj i Zamiba?" ble opprettet av min småkritiske bror og det har allerede tikket inn store spill på "han tar første flyet hjem" og "han holder til førstkommende onsdag".

Nå skal jeg gjennom et tredagerskurs i Sørmarka før snuten vendes i retning Afrika og reisen begynner..