Faktum er at tiden går uhyre fort om dagen og at det er på
høy tid å begynne å gjennomføre planer som det blir snakket så mye om. Jeg og
Håkon har lenge pratet om å dra til Namibia som er en liten firetimers busstur
fra Livingstone. På Torsdag bestemte vi oss for å dra. Det ble spontant. Men
hva er vel bedre enn det? Jeg hadde bestilt billetter for oss til bussen som
gikk klokken trettenhundre Fredag ettermiddag. Vi hadde på forhånd ordnet det
sik at Sophie (en av kollegaene til Håkon) kunne gjennomføre siste del av
tretimersøkten vi hver Fredag har på SOS barnebyer, slik at vi rakk
bussavgangen. Vi møtte presist opp. Og så måtte vi vente. Lenge. Da klokken
nærmet seg halv tre var vi klare for å dra på eventyr i det berømte ørkenlandet
Namibia.
Vi ankom Sesheke, grensebyen på Zambia-siden, noen minutter
før klokken slo atten. Vi har anlagt det jeg vil påstå å kalle en ekstraordinær
tålmodighet etter seks måneder med venting og forsentkomminger i Zambia. Denne
Fredags-kvelden skulle vi derimot få testet hvor gode vi var i omstillingsfasen
til stressemodus. Ting gikk plutselig fort og vi fikk beskjed om å raske på da
grenseovergangen stengte klokken atten, bare noen få minutter etter at den forsinkede
bussen ankom Sesheke. Det første passkontoret vi måtte innom passerte vi knirkefritt
og vi var sikre på at vi tidsmessig var innenfor da vi passerte det som lignet
på en grenseovergang. Så fant vi ut at vi hadde en strekning på åtte-nihundre
meter foran oss før vi faktisk var ved grensen. Jeg tok på meg ansvaret å dra det
bevegelseshemmede feltet bestående av Håkon med beinhinnebetennelse og meg selv
iført Havaianas-slippers. Det var en kamp mot klokka, og stressfaktoren var til
å ta å føle på da klokken slo atten og vi fortsatt hadde hundre meter igjen. De
uniformerte mennene var i ferd med å stenge porten og vi rakk det på håret.
Stresset fortsatte vi gjennom overgangsområdet med visshet om at vi kunne bli
sperret inne på selve grenseovergangen da en ny uniformert mann påpekte at
ingen fra Zambia kom inn i landet hans uten Ebola-skanning. En behjelpelig dame
dro oss i neste øyeblikk med inn i et feltlignende legetelt, skannet oss og ba
oss om å skynde oss videre for å få de nødvendige stemplene og godkjenning til
å komme inn i Namibia.
Så startet utfordringene. Vi kom inn til en dame i en
skranke der fire-fem stykker allerede sto å kø foran oss. Damen var sint. Skikkelig
sint. African time så ikke ut til å gjelde når det kom til overtidsarbeid.
Førstemann i køen fikk ikke innvilget oppholdstillatelse i landet, mens
nestemann fikk fem usle dager å gå på. Tredjemann fikk denne beskjeden: «Shut
up, and stop talking rubbish» da han forklarte at han hadde «business» i
Windhoek som han måtte rekke dagen etter. Vi så at vi måtte trå varsomt og være
smarte. Det neste øyeblikket annonserte damen bak skranken at kun namibiere
fikk komme inn i landet og at «the rest of you can come back tomorrow». Til
tross for ut
blåsningen hennes kun et par minutter tidligere sto vi nå fremst i
køen. Vi trengte på dette tidspunktet to ting: Et imigrasjonsskjema og et
stempel fra den sinte damen. Det var da vi dro fram NIF-kortet. En setning om
at vi var på vei til Namibia i regi av Norges idrettsforbund for å kartlegge et
potensielt samarbeid med fotballklubbene i regionen ble slengt i retning vår
nye veninne. Og et lite halvminutt senere hadde både jeg og Håkon det
nødvendige stempelet og imigrasjonsskjemaet var plutselig ikke så viktig for
den nå nesten omgjengelige damen. Om det var hudfargen, vår troverdige løgn
eller om hun nå hadde innsett at hun uansett ville komme hjem til kald lasagne
vet jeg ikke. Men det funket. Og det viste seg nå at vår hormonelle veninne plutselig
kviknet til og kom i godhumør. Én etter én fikk nemlig innvilget
oppholdstillatelse og før vi visste ordet av det sto vi nesten alle mann med
begge ben trygt plantet på namibisk grunn. Og vi ble hyllet som helter av våre
medreisende. Vi fikk gratis skyss videre til Katima Mulilo hvor vi skulle
tilbringe helgen og mente at det var mer enn nok. Likevel ville to av dem kysse
oss på føttene for å vise sin takknemlighet over vår innsats ved
grenseovergangen. Da vi fortalte dem at det var en hyggelig tanke, men at det
var i overkant, ble de fornærmet. Et par kyss på føttene senere kunne helgen for de nye ørkensønnene endelig begynne.
|
Welcome to Katima Mulilo. |
|
Dagens antrekk: Vi var synkroniserte. Vi var kule. Vi var på shopping i Namibia. |
|
Fikk prøve meg som groundnutselger! |
|
Håkon fant seg en potjiepot på markedet. Tradisjonelt en gryte brukte til å lage den Sør-afrikanske rettet potjie. |