Ja, jenter spiller fotball!

Det var litt som en utsatt torsdagskamp da motstanderen ikke kunne stille lag uka før fordi de fleste av spillerne var på konfirmasjonsleir eller noe sånt. Så hadde man nesten glemt at det var kamp, og plutselig var dagen der. I dag skulle det spilles treningskamp på Linda West. For min egen del var det lenge siden sist jeg hadde vært med på noe som minnet om en kamp i det hele tatt, og et lite øyeblikk kjente jeg på sitringen i kroppen og følelsen av å være nervøs. Til tross for at jeg i dag skulle stå på sidelinjen som trener i en relativt lite betydelig treningskamp, kjente jeg på spenningen. Jeg var nervøs på jentenes vegne.

Alt var som før egentlig. I dag var det bare litt varmere enn vanlig. I tillegg til at jeg i dag sto på en dårlig bane der underlaget var udefinerbart. Den vanligvis umarkerte banen som ikke helt er i stand til å bestemme seg for om det skal være en gress- eller sandbane hadde i dag cornerflagg og linjer laget av hælen på en sko. Jentene møtte opp i grønne Leyton Orient-drakter. De fleste med en utvasket utgave av den påtrykte logoen. Likevel var alle pavestolte. Å spille kamp er stort. Med felles draktsett blir det enormt.

Dommeren blåste i gang kampen og jeg og Kleiv (assistenten min og fremtidig hovedtrener) satte oss ned på noen murblokker som lå like bortenfor benken vår som i dag besto av enda flere murblokker som allerede var opptatt. På taktikkmøtet før kampen gjorde vi det enkelt og ble enige om å ha det morsomt. De hadde allerede satt opp laget og visste selv hvilken posisjon de spilte i. Etter ett minutt gikk vi opp i ledelsen. Litt klabb og babb, en hard takling og et godt plassert skudd resulterte i en tidlig 1-0 ledelse. Vi ble så gjort oppmerksomme på at vi spilte elleve mot ni. Motstanderlaget var i undertall allerede fra start. Min overordnede forklarte meg at de bare hadde seg selv å takke. Jeg lot det gå i fem minutter før jeg innså at det ble for dumt og ba to av jentene mine om å sette seg på siden for å hvile litt til. Dette skjedde selvfølgelig til store protester fra supporterklubben med en gjennomsnittsalder på tolv, som for anledningen var iført Frisk Askers gamle hockeydrakter. For dem var kun seier godt nok.

Kampen ble etter at vi tok av to spillere jevnere, men ledelsen var aldri truet og vi vant kampen 4-0. Jentene var storfornøyde, naturligvis. Selv var jeg også ganske fornøyd. Etter kampen var det lagfotografering og seiershyl. Følelsen av å spille kamp er magisk. Selv om vi kun fikk banen i to ganger femten minutter, fordi guttelaget også skulle spille kamp.

Fanklubben. Med Frisk Asker-drakter.

Lagbilde.

Man kan se på skyggene at det var meget populært med fotografering.

Feiring. 

Kan jenter spille fotball?

Fotball er en verdensomspennende idrett og har også en stor oppslutning i Zambia. Men fotball er for gutter. På verdensbasis var det i år 2000 cirka 30 millioner kvinnelige fotballspillere. I Livingstone skal du lete en stund før du finner noe som ligner på et kvinnelig fotballag.

I Januar startet jeg opp en treningsgruppe for jenter som ønsker å spille fotball. Så langt har det vært treninger hver torsdag. Gruppen består i hovedsak av tolv- og trettenåringer med innslag av noen som er litt eldre. Noen har spilt litt fotball før, et par har spilt mye fotball mens resten er å regne som veldig uerfarne. Det er stor variasjon når det kommer til deltakelse, og vi har vært alt fra seks til nesten tjue stykker. Siden oppstart har vi nå klart å skape en kjerne på cirka åtte jenter som møter opp hver gang til avtalt tid. Det er en start.

Første trening. Jeg møtte opp på Linda West, som er banen der vi har treninger. Klokken var 16.00. Jeg kunne som vanlig spore energiske og lekne fotballspillere. Stort sett alle var gutter, naturligvis. Jeg fikk samlet sammen de tre-fire jentene som var tilstede og med hjelp fra Kleiv (en av praktikantene mine), fikk vi satt opp stigene som skulle brukes til oppvarming. Det gikk fem minutter og vi var nå godt i gang med diverse koordinasjonsøvelser som jentene åpenbart likte. Et kulturarrangement et tjuetallsmeter lengre borte var på samme tidspunkt ferdig og både gutter og jenter kom strømmende til for å se hva som skjedde borte ved disse stigene. De ble stående og kikke noen minutter før de fikk tilbudet om å være med å leke. Ingen turte. Vi fortsatte å hoppe og sprette i et halvminutt til før den første jenta våget å gå bakerst i den ene køen. Så skulle alle være med. Vi gikk fra å være fire stykker til å være i overkant av tjue på et par sekunder. «Herlig», tenkte jeg!

Etter noen enkle øvelser der vi skulle føre ball og gjøre noen tekniske variasjoner gikk vi over til spill. Jeg var spent på om de kunne reglene, og om de forsto det taktiske hovedprinsippet i fotball. Jeg så meg tidlig nødt til å forklare at man skulle forsvare det ene målet og prøve å score på det andre. Vi var enige om at det var lurt. Deretter var det stor forvirring rundt hva som skjedde hvis ballen gikk utenfor linjene. Innkast. Man må kaste med to hender. Begge armene bak hodet. Og du har ikke lov til å hoppe. To av tre instrukser satt, og det ble stopp i spillet for å øve på å ikke hoppe mens man kastet. Til tross for ekstrem varme holdt jentene fokus i god time og fikk lært seg noen elementære regler og viktigst av alt; de fikk beveget seg og hatt det morsomt i en ellers kjedelig hverdag.

..med trumfkort på hånden

Faktum er at tiden går uhyre fort om dagen og at det er på høy tid å begynne å gjennomføre planer som det blir snakket så mye om. Jeg og Håkon har lenge pratet om å dra til Namibia som er en liten firetimers busstur fra Livingstone. På Torsdag bestemte vi oss for å dra. Det ble spontant. Men hva er vel bedre enn det? Jeg hadde bestilt billetter for oss til bussen som gikk klokken trettenhundre Fredag ettermiddag. Vi hadde på forhånd ordnet det sik at Sophie (en av kollegaene til Håkon) kunne gjennomføre siste del av tretimersøkten vi hver Fredag har på SOS barnebyer, slik at vi rakk bussavgangen. Vi møtte presist opp. Og så måtte vi vente. Lenge. Da klokken nærmet seg halv tre var vi klare for å dra på eventyr i det berømte ørkenlandet Namibia.

Vi ankom Sesheke, grensebyen på Zambia-siden, noen minutter før klokken slo atten. Vi har anlagt det jeg vil påstå å kalle en ekstraordinær tålmodighet etter seks måneder med venting og forsentkomminger i Zambia. Denne Fredags-kvelden skulle vi derimot få testet hvor gode vi var i omstillingsfasen til stressemodus. Ting gikk plutselig fort og vi fikk beskjed om å raske på da grenseovergangen stengte klokken atten, bare noen få minutter etter at den forsinkede bussen ankom Sesheke. Det første passkontoret vi måtte innom passerte vi knirkefritt og vi var sikre på at vi tidsmessig var innenfor da vi passerte det som lignet på en grenseovergang. Så fant vi ut at vi hadde en strekning på åtte-nihundre meter foran oss før vi faktisk var ved grensen. Jeg tok på meg ansvaret å dra det bevegelseshemmede feltet bestående av Håkon med beinhinnebetennelse og meg selv iført Havaianas-slippers. Det var en kamp mot klokka, og stressfaktoren var til å ta å føle på da klokken slo atten og vi fortsatt hadde hundre meter igjen. De uniformerte mennene var i ferd med å stenge porten og vi rakk det på håret. Stresset fortsatte vi gjennom overgangsområdet med visshet om at vi kunne bli sperret inne på selve grenseovergangen da en ny uniformert mann påpekte at ingen fra Zambia kom inn i landet hans uten Ebola-skanning. En behjelpelig dame dro oss i neste øyeblikk med inn i et feltlignende legetelt, skannet oss og ba oss om å skynde oss videre for å få de nødvendige stemplene og godkjenning til å komme inn i Namibia.

Så startet utfordringene. Vi kom inn til en dame i en skranke der fire-fem stykker allerede sto å kø foran oss. Damen var sint. Skikkelig sint. African time så ikke ut til å gjelde når det kom til overtidsarbeid. Førstemann i køen fikk ikke innvilget oppholdstillatelse i landet, mens nestemann fikk fem usle dager å gå på. Tredjemann fikk denne beskjeden: «Shut up, and stop talking rubbish» da han forklarte at han hadde «business» i Windhoek som han måtte rekke dagen etter. Vi så at vi måtte trå varsomt og være smarte. Det neste øyeblikket annonserte damen bak skranken at kun namibiere fikk komme inn i landet og at «the rest of you can come back tomorrow». Til tross for ut
blåsningen hennes kun et par minutter tidligere sto vi nå fremst i køen. Vi trengte på dette tidspunktet to ting: Et imigrasjonsskjema og et stempel fra den sinte damen. Det var da vi dro fram NIF-kortet. En setning om at vi var på vei til Namibia i regi av Norges idrettsforbund for å kartlegge et potensielt samarbeid med fotballklubbene i regionen ble slengt i retning vår nye veninne. Og et lite halvminutt senere hadde både jeg og Håkon det nødvendige stempelet og imigrasjonsskjemaet var plutselig ikke så viktig for den nå nesten omgjengelige damen. Om det var hudfargen, vår troverdige løgn eller om hun nå hadde innsett at hun uansett ville komme hjem til kald lasagne vet jeg ikke. Men det funket. Og det viste seg nå at vår hormonelle veninne plutselig kviknet til og kom i godhumør. Én etter én fikk nemlig innvilget oppholdstillatelse og før vi visste ordet av det sto vi nesten alle mann med begge ben trygt plantet på namibisk grunn. Og vi ble hyllet som helter av våre medreisende. Vi fikk gratis skyss videre til Katima Mulilo hvor vi skulle tilbringe helgen og mente at det var mer enn nok. Likevel ville to av dem kysse oss på føttene for å vise sin takknemlighet over vår innsats ved grenseovergangen. Da vi fortalte dem at det var en hyggelig tanke, men at det var i overkant, ble de fornærmet. Et par kyss på føttene senere kunne helgen for de nye ørkensønnene endelig begynne.

Welcome to Katima Mulilo. 

Dagens antrekk: Vi var synkroniserte. Vi var kule. Vi var på shopping i Namibia. 

Fikk prøve meg som groundnutselger! 

Håkon fant seg en potjiepot på markedet. Tradisjonelt en gryte brukte til å lage den Sør-afrikanske rettet potjie.

 

    

"You can not use this ATM. Let me help you!"

Dagen før vi skulle ta fatt på studieuken vår på University of Western Cape hadde vi kommet til Cape Town. Vi skulle ikke møte opp på universitetet før på kveldstid, så vi hadde nesten hele dagen i byen. Håkon og Christian hadde bestemt seg for å sjekke ut byens klatrefasiliteter på formiddagen, så jeg var overlatt til meg selv. Jeg bestemte meg for å finne et rolig sted der jeg kunne spise god og lang frokost før jeg skulle utforske byen litt på egenhånd. Jeg tuslet litt rundt i sidegatene og gjennom noen mindre markeder før jeg kom ned til en slags undergang som gjorde at man kunne krysse den trafikkerte hovedveien. Der lå det et par butikker, deriblant en skobutikk som solgte billige Converse. Jeg plukket ut et par og fant så ut at jeg ikke hadde mer penger igjen. Jeg ble fortalt at det var minibanker like rundt hjørnet og at jeg kunne ta ut penger der.

Da jeg kom bort til minibanken ble jeg møtt av to lokale menn som tilsynelatende ønsket å hjelpe meg. Ting gikk altfor raskt for en lite reisevant, smånaiv ung mann med koordinasjon i tometersklassen, for før jeg visste ordet av det var både bankkortet og de nye kompisene mine borte. Da jeg hadde tatt bankkortet ut av lommen og skulle til å sette det inn i minibanken kom kompis nummer én bort og fortalte meg at den var ute av drift. Han tok kortet ut av hånden min på en bestemt, men diskret måte før han gikk bort til den neste minibanken. Jeg ante allerede på det tidspunktet at jeg muligens satt i klisteret. Han skal ha for fingerferdighetene sine, for han fikk det virkelig til å se ut som at kortet ble satt inn i maskinen. Jeg kunne se at det muligens var noe triksing over det, men på det tidspunktet hadde nestemann tatt over praten og trykket på noe som gjorde at skjermen på minibanken lyste opp og total forvirring var et faktum. Jeg ble stående litt på hæla uten å vite om jeg skulle løpe etter kompis nummer én eller om jeg skulle holde min nyeste kompis med selskap. Det endte opp med en mellomting og jeg forsto at jeg hadde blitt rundlurt.

Jeg løp bort til nærmeste telefonkiosk for å ringe til banken hjemme, men ble møtt med en lite behjelpelig sådan, da den viste seg å kun være i stand til å ringe til nasjonale nummere. Det neste jeg fant var en glad engelskmann som nesten hadde lidd samme skjebne dagen før. Jeg fikk låne telefonen hans og fikk sperret bankkortet, uten at jeg hadde noen store forhåpninger om at det vil hjelpe meg noe særlig. Det hadde gått en halvtime og mine nye bekjentskap virket å være profesjonelle og hadde antakeligvis tømt kontoen for lenge siden. Jeg ble anbefalt å kontakte en vekter for å få en politianmeldelse med tanke på forsikring. Deretter begynte det å gå fort igjen; jeg ble plassert inn i vekterselskapets bil for å bli kjørt til politistasjonen. Like etter at vi kjørte, kom det inn en melding på walkie talkien i bilen om at de akkurat hadde funnet to menn med litt for mye kontanter og med kort som ikke tilhørte dem. Det ble satt på sirene og kjørt på rødt lys for å nå fram tidlig nok til de potensielle gjerningsmennene. Da vi kom fram ble jeg møtt med et uklart bilde av en mann fra et overvåkingskamera. Det var ikke han. Ting roet seg ned, og jeg ble kjørt til politistasjonen for å levere anmeldelse. Jeg fikk samtidig koblet meg på nettet der jeg fant ut at jeg kun hadde 39 kroner igjen på kortet – før jeg ble robbet. Jeg var med andre ord ikke like attraktiv å robbe som jeg var vimsete. Jeg var egentlig ganske fornøyd og moralene må nesten være at det er mye bedre å finne ut at bankkontoen er tom etter at du har blitt robbet, enn å finne det ut når du skal ta ut penger for å kjøpe nye sko.

Jeg hadde bestilt flybilletter hjem til Norge fra Cape Town den 17. desember for å kunne feire jul hjemme. En siste utflukt skulle likevel gjennomføres natt til den 17, da Table Mountain skulle bestiges til morgengry slik at vi kunne se soloppgangen over Cape Town. Klokken var satt til 03.00. En halvtime senere var vi klare til avreise og jeg og Ole hadde tatt på oss treningstøy bestående av t-skjorte, shorts og en tynn genser. Håkon, gruppens svar på Lars Monsen anbefalte oss å ta på, eller i det minste ta med oss mer tøy, da han mente at det kunne være kaldere oppe på fjellet. Vi lystret delvis, tok med oss en ekstra bukse og var deretter klare til å dra. Vi fant en taxi som kjørte oss til foten av fjellet og begynte på stigningen. Det var kraftig vind. Vi lekte med tanken om at dette kun var placebo, og fortsatte et godt stykke oppover. På et tidspunkt var det likevel så kraftige vindkast at vi måtte forflytte oss langs bakken. Vi forsto på dette tidspunktet at vi måtte søke ly. Vi fant et delvis vindbeskyttet hjørne med plass til tre, og med fem mann på tur var eneste løsning en lang togspoon der man var nødt til å kvitte seg med sine intime grenser for å overleve. Vi begynte å bli sultne og tanken på at jeg hadde en flyavgang samme morgen gjorde meg stresset. Like etter dro Ole opp en snickers av lomma og stemningen var deretter upåklagelig. Vi kom oss omsider helskinnet ned og med en rask frokost innkassert var jeg klar for hjemreise og norsk jul. 

Fullmåne over Cape Town fra Lions Head.

Et fryktelig dårlig bilde, men et herlig minne. Håkon og jeg på toppen av Lions Head første kvelden vår i Cape Town. 

Vi dro til Athlone Stadium like utenfor byen for å overvære Ajax Cape Town - Supersport United. 

Glissent stadion.

Alle guttene i utvekslingen hadde rotta seg sammen for å finne et styggest mulig antrekk til NIHs julebord i Cape Town. Jeg og Håkon hadde sett for oss Kamwala market i Lusaka som passelig sted å lete etter stygge klær. Denne glinsende t-skorten kunne jeg få for en hundrelapp. Jeg lette videre. 

Resultatet!

Christian gikk av med seieren med denne outfiten. Legg merke til grillsa i munnen hans. Det må også nevnes at han har på seg en rød juletights som dette bildet dessverre ikke får frem godt nok. 

To hjemløse fikk ta over outfiten vår. De er antakeligvis hyret inn av de store moteselskapene i Afrika med outfitene sine. 

Meg og Simon før Foo Fighters-konsert på Cape Town Stadium. 

Ole sitter på skuldrene mine og hyller sitt favorittband. 

Anbefaler alle å ringe Dr Zack hvis dere er i Cape Town-området og trenger en rask abort. 

En sorgens tyv med ny datamaskin

Del 1/2

Den 24. oktober feiret hele Zambia femti års uavhengighet og Livingstone var på alle måter en by i både forening og feststemning. Det var store parader i gaten, det var zambiske flagg så langt øyet kunne se og både store og små var dresset opp. Til tross for en massiv fest ble feststemning snudd til sorg og begravelse ikke lenge etter. Zambias president siden 2011, Michael Sata, døde den 28. oktober. Det var en forvirrende tid; Det ble først meldt fra om en offisiell sørgeperiode på syv dager, før den ble omgjort til seksten. I gatene kunne man høre at den egentlige sørgeperioden skulle vare i trettito dager og en offisiell pressemelding sa at det «…ikke var lov til å smile eller feste i sorgen over tapet av President Michael Sata». Paradoksalt nok var det nesten flere smil å spore i gatene nå enn til vanlig. Om det var fordi at folk i arbeid fikk et par dager ekstra fri eller det faktum at uavhengighetsrusen etter femti år som fritt land fortsatt gjorde seg gjeldene, vet jeg ikke. Jeg tråkket i hvert fall varsomt. Den 10. november ble President Sata gravlagt. Byen var «stengt». Ingen butikker var åpne, det var nesten ikke folk å se i gatene og for første gang siden jeg kom kunne det nesten se ut som at det var overtall av hvite mennesker i Livingstone. De lokale var hjemme og fulgte begravelsen på TV eller radio og brukte dagen til å gjøre minst mulig. Jeg og Håkon benyttet derimot dagen til å følge med på begravelsen over nettet og å skrive eksamen på kontoret. Vi hadde akkurat kommet fra byen der vi hadde funnet oss noe så sjeldent som en åpen restaurant, da vi bestemte oss for å ta en kjapt dobesøk før vi skulle begynne med eksamensarbeidet. Kontoret ble forlatt ulåst i et par minutter og vi ante egentlig kun sorg og menneskelighet på denne dagen. Da jeg satte meg ned på pulten og oppdaget at det ikke lenger var noen PC der jeg sist la den, mistet jeg fatningen. En slags panisk reaksjon meldte sin ankomst og jeg løp ned for å sjekke om sikkerhetsvaktene ved utgangen hadde sett noe. De var åpenbart preget av at det var helligdag og satt og halvsov på stolene sine. Jeg innså raskt at jeg kunne se langt etter både PC og eksamensoppgaven min. Dagen etter dro jeg til politistasjonen og meldte fra om tyveriet, uten at de kunne hjelpe meg. Siden den tid har jeg blitt en mester på backup og låsing av dører.

I tillegg til å være med i utvekslingsprogrammet Youth Sport Exchange Program (YSEP) tar jeg også påbyggingsstudiet «Idrett, kultur og utviklingssamarbeid» på NIH. Det fungerer ved at jeg skriver tre hjemmeeksamener og har en uke på University of Cape Town i løpet av året. Studieuka i Cape Town fungerte ved at vi hadde forelesinger Mandag til Fredag og en muntlig eksamen på Lørdag. Vi var innlosjert på campusen tilhørende universitetet og fikk servert tre måltider om dagen. 

Nesten hele søskenflokken på vei for å feire 50 års uavhengighet. Fra Venstre: Jairos, Jaiden, Tasha, Stefanie, Chanda (meg). 

Lokale akrobater i paraden.

Søsknene mine fikk være med i paraden. De var veldig fornøyde! 

Det zambiske flagget på halv stang etter President Michael Satas dødsfall. 

I del 2 drar jeg til Cape Town og blir robbet på åpen gate og tvunget til å søke ly i midten av Table Mountain grunnet ekstremvær. Følg med! 

En morgen i Zambia

Ørepluggene settes i øret, og Nico & Vinz disker opp med den nye låten «runnin» i det jeg runder hjørnet som symboliserer starten på hovedveien. Foran meg går en liten skolejente med uniform og litt for store pensko med nedtråkkete hæler. Damene utenfor kirken vinker som vanlig i min retning og jeg smiler pent tilbake. Det er overskyet i dag og jeg kan faktisk kjenne en liten bris i den vanligvis klamme og varme luften. Jeg tror temperaturen må ha sneket seg ned til knappe seks-syvogtyve grader. Jeg gliser litt for meg selv. Humøret mitt kan variere her i Afrika og noen dager føles som et eneste stort mas. I dag er derimot humøret på topp. Tre turister jogger forbi meg og vi smiler til hverandre. Jeg åpner pakken med tyggis jeg kjøpte i går, og kjenner litt på smaken av frisk mint. Det neste som møter meg er en kar med en oransjefarget Mizuna-treningstrøye, mørk slengbukse og pensko med zambias farger inngravert på hælen av skoen. «Stilsikker type», tenker jeg. Totos «Rosanna» har tatt over showet på øret, og ti små minutter senere nærmer jeg meg byen. Jeg krysser veien på samme sted som alltid og ser meg både til høyre og venstre. Bilene kommer fra alle kanter og det er nesten bare kreativiteten som begrenser den aggressive tilnærmingen de lokale taxisjåførene har til trafikkregler.

Før jeg kan dra til gymet må jeg raskt innom stamboden min for å handle inn vann til økten. Fire små flasker koster ti kwacha. To store ni. Jeg tar bestillingen på Nyanja. «Zikomo» (takk), sier jeg og tar med meg de fire vannflaskene som ligger i en tynn, svart plastpose. Sekunder etter passerer jeg den lokale fastfoodgiganten «Foodpalace», og gutta vasker som vanlig på dette tidspunktet av døgnet flisene utenfor kjøkkenet. «Muli bbwanchi?», roper de nærmest i kor etter meg. Jeg gliser, gir dem tommelen og svarer at alt er i skjønneste orden. Jeg tar en venstresving opp sidegaten som leder til treningssenteret, og i det jeg kommer inn i toetasjerbygget der gymet ligger blir jeg oppmerksom på den lille, botaniske hagen som ligger i midtgangen. Den var usedvanlig flott i dag. Det ser nesten ut som at de har plantet nye blomster der siden jeg sist ofret den min oppmerksomhet. Fokus rettes så igjen mot musikken jeg har på øret og jeg tar et retningsbestemt steg mot venstre. Jeg velger alltid venstresiden. Høyresiden har jeg kun prøvd én gang tidligere. Det føltes på en eller annen måte feil. Jeg tusler opp trappen som fører til treningssenteret.

Dagens trening består av hang-ups og roing. Mange sett, få og tunge repetisjoner. Jeg legger fra meg sekken min og posen med vann langs skyvedøren som leder inn mot toalettene og kontoret til eieren. Jeg gjennomfører et oppvarmingssett på skuldrene og legger samtidig merke til den skitne singleten jeg har på. Det vanligvis hvite stoffet er preget av gårsdagens fotballøkt og kan nå minne om et vaskeobjekt. Likevel kjenner jeg på en herlig følelse.

Treningsøkten tar halvannen time og jeg går i retning Livingstone Backpackers for å ta en velfortjent dusj. Der treffer jeg på Stephen. Gårsdagens Champions League-kamper diskuteres i noen minutter og jeg bestiller meg samtidig en kopp kaffe. Stephen har det åpenbart travelt og forsvinner like etter. Jeg drar opp Iphonen av lommen og sjekker klokka selv. Det er femten minutter til oppmøte og jeg kan konkludere med at jeg har usedvanlig dårlig tid selv. Jeg heller litt melk i kaffen før jeg kaster den i meg og hopper i dusjen. Stresset blir likevel fort snudd til glede når jeg tenker på hvor heldig jeg er. Jeg skal ha gymtime med den herlige gjengen i andreklasse på Namatama Primary School!

Ungene elsker å leke!

Meg, Sam, Stephen og Sander på tur i byen. 

Størstedelen av søskenflokken på Independence Day.

På safari med Håkon i Botswana.

Gutta på Linda West Basic School! 

På kollisjonskurs

Forrige helg var NIF på besøk i Livingstone. Min kontaktperson i NIF, Lind, var på besøk blant annet for å sjekke hvordan jeg bodde og for å sjekke at alt var som det skulle i mitt nye hjem. Etter en halvtime med smalltalk og med bekreftelse fra både meg og familien om at alt gikk bra, tuslet jeg og Lind i retning byen for å finne et taxi. Lind skulle naturligvis også besøke Håkon når hun først var i Livingstone, og jeg bestemte meg for å henge meg på. Etter et par, tre minutter langs hovedveien ble vi plukket opp av en forbipasserende taxi. Vi forklarte at vi skulle til Damboua. Fra sentrum til Damboua er hovedveien asfaltert, så det er kun de siste femti meterne du møter på den karakteristiske sandete vegen. For å ikke bli sittende fast er trikset her å gi nok gass. Taxisjåføren så ut til å ha kjørt der før og manøvrerte seg rutinert gjennom veisporene og unngikk samtidig «sandplaning». Så parkerte han bilen utenfor den store, gråfargede porten som skjermer Håkons hus fra gaten. Han satte bilen i frigir og dro brekket. Mens jeg tok av meg bilbeltet var Lind i baksetet i ferd med å åpne opp døren. Så smalt det. Voldsomt. Lind fikk åpenbart en nakkesleng og knærne mine fikk kjenne på dashbordets kantete konstruksjon. Jeg snudde meg mot baksetet og så på Lind. Hun så sjokkert ut, men fikk etter et halvsekund bekreftet at det gikk greit med nakken. Verken jeg, Lind eller taxisjåføren forsto helt hva som hadde skjedd. En bil hadde åpenbart kommet inn i de lave sanddynene i altfor høy fart og ikke rukket å bremse. Resultatet var en kjempekrasj. Jeg snudde meg enda en gang mot Lind og utvekslet noen ord før jeg i forlengelsen av blikket mitt fikk øyekontakt med sjåføren i bilen bak. Det var BJ. Hostfaren til Håkon. Han smilte. Jeg forsto pent lite av hva som hadde skjedd i utgangspunktet, men nå hadde hele episoden utviklet seg til å bli helt absurd. Var dette ment som en morsom velkommengest? Eller var dette rett og slett afrikansk humor? Jeg følte at jeg trengte et par sekunder på å roe ned adrenalinet før jeg åpnet bildøren og gikk ut. Ikke overraskende ble jeg møtt av en stor bulk da jeg gikk for å sjekke skadeomfanget på bilen. I neste øyeblikk snudde jeg meg mot BJ, som fortsatt satt i bilen. Nå ristet han på hodet og så fortvilet ut. «What are you doing?» spurte jeg med en kritisk tone og han svarte at bremsene ikke virket før han så ned i bakken. Senere kom det fram at det var dårlig sikt grunnet lav sol og litt for ivrig gassing for å ikke spinne seg fast i sanden som var grunnen til krasjen.

Hele situasjonen var ganske skremmende. I etterkant klarer jeg likevel å smile og le litt av det. Dette var tross alt første møte mellom Lind og BJ. Samtidig synes jeg fryktelig synd på taxisjåføren som nå står uten jobb. Jeg møtte ham på butikken en ukes tid senere og han fortalte at han hadde blitt satt i karantene av sjefen grunnet krasjen. Håper virkelig at BJ ordner opp etter seg. Vi sto parkert da han kom krasjende inn, så kjøringen hans er på mange måter helt utilgivelig.

På ettermiddagene og i helgene bruker både jeg og Håkon mye tid på Livingstone backpackers. Vi nyter godt av å ha et miljø som ikke er knyttet opp mot jobben. To av våre nærmeste kompiser heter Steven og Sam, henholdsvis fra Skottland og Australia. Steven er med i den daglige driften av backpackeren og vi har gjennom han fått innpass på en «Sunday roast» på en gård et lite stykke utenfor byen. Med forrett, hovedrett, dessert og god drikke servert ut over hele søndagsformiddagen har dette blitt et aldri så lite ukentlig høydepunkt.

En annen smaksopplevelse som også må nevnes er isblokkene man får kjøpt for én krone i baren på backpackeren. Du kan velge mellom grønn og blå. Rent estetisk kan den minne om den klassiske joystikken man fikk kjøpt på fotballskolen tilbake i tiden. Likevel er dette en mer kompakt sak. Og du må virkelig være en harding for å komme deg gjennom de første sekundene av den blå isen. Sam konkluderte med at det smaker gift. Jeg er kun delvis enig. Det første slurpet du suger til deg er i hvert fall for de fleste ganske brutal. Noen små sekunder senere er isen derimot nesten smakløs og helt uten farge. Hvorfor denne isen har blitt en slager vet jeg ikke. Men jeg anbefaler på det sterkeste å ta en helgetur til Livingstone så dere får testet ut både søndagsroasten og isen. Dere vil ikke angre. 

                                       

                                           Meg og Sams første isblokk. Vi startet rolig ut med den grønne

Gym med 2. klasse på Namatama Primary School. Et høydepunkt!

Vi har blitt en fin trio. Godt å ha noen lokale i trenerteamet som kan språket. Fra venstre: Mwuaba, Annie og meg. 

Under forrige lifeskill session sto "trust" på timeplanen og hva var vel da mer naturlig enn å gjennomføre the trust fall? 

En geit ligger klar for slakting.

Jeg kjøpte inn to agilitystiger. De er meget populære. Her er Annie i aksjon.