En mzungus reise i Afrika: ..med trumfkort på hånden

Faktum er at tiden går uhyre fort om dagen og at det er på høy tid å begynne å gjennomføre planer som det blir snakket så mye om. Jeg og Håkon har lenge pratet om å dra til Namibia som er en liten firetimers busstur fra Livingstone. På Torsdag bestemte vi oss for å dra. Det ble spontant. Men hva er vel bedre enn det? Jeg hadde bestilt billetter for oss til bussen som gikk klokken trettenhundre Fredag ettermiddag. Vi hadde på forhånd ordnet det sik at Sophie (en av kollegaene til Håkon) kunne gjennomføre siste del av tretimersøkten vi hver Fredag har på SOS barnebyer, slik at vi rakk bussavgangen. Vi møtte presist opp. Og så måtte vi vente. Lenge. Da klokken nærmet seg halv tre var vi klare for å dra på eventyr i det berømte ørkenlandet Namibia.

Vi ankom Sesheke, grensebyen på Zambia-siden, noen minutter før klokken slo atten. Vi har anlagt det jeg vil påstå å kalle en ekstraordinær tålmodighet etter seks måneder med venting og forsentkomminger i Zambia. Denne Fredags-kvelden skulle vi derimot få testet hvor gode vi var i omstillingsfasen til stressemodus. Ting gikk plutselig fort og vi fikk beskjed om å raske på da grenseovergangen stengte klokken atten, bare noen få minutter etter at den forsinkede bussen ankom Sesheke. Det første passkontoret vi måtte innom passerte vi knirkefritt og vi var sikre på at vi tidsmessig var innenfor da vi passerte det som lignet på en grenseovergang. Så fant vi ut at vi hadde en strekning på åtte-nihundre meter foran oss før vi faktisk var ved grensen. Jeg tok på meg ansvaret å dra det bevegelseshemmede feltet bestående av Håkon med beinhinnebetennelse og meg selv iført Havaianas-slippers. Det var en kamp mot klokka, og stressfaktoren var til å ta å føle på da klokken slo atten og vi fortsatt hadde hundre meter igjen. De uniformerte mennene var i ferd med å stenge porten og vi rakk det på håret. Stresset fortsatte vi gjennom overgangsområdet med visshet om at vi kunne bli sperret inne på selve grenseovergangen da en ny uniformert mann påpekte at ingen fra Zambia kom inn i landet hans uten Ebola-skanning. En behjelpelig dame dro oss i neste øyeblikk med inn i et feltlignende legetelt, skannet oss og ba oss om å skynde oss videre for å få de nødvendige stemplene og godkjenning til å komme inn i Namibia.

Så startet utfordringene. Vi kom inn til en dame i en skranke der fire-fem stykker allerede sto å kø foran oss. Damen var sint. Skikkelig sint. African time så ikke ut til å gjelde når det kom til overtidsarbeid. Førstemann i køen fikk ikke innvilget oppholdstillatelse i landet, mens nestemann fikk fem usle dager å gå på. Tredjemann fikk denne beskjeden: «Shut up, and stop talking rubbish» da han forklarte at han hadde «business» i Windhoek som han måtte rekke dagen etter. Vi så at vi måtte trå varsomt og være smarte. Det neste øyeblikket annonserte damen bak skranken at kun namibiere fikk komme inn i landet og at «the rest of you can come back tomorrow». Til tross for ut
blåsningen hennes kun et par minutter tidligere sto vi nå fremst i køen. Vi trengte på dette tidspunktet to ting: Et imigrasjonsskjema og et stempel fra den sinte damen. Det var da vi dro fram NIF-kortet. En setning om at vi var på vei til Namibia i regi av Norges idrettsforbund for å kartlegge et potensielt samarbeid med fotballklubbene i regionen ble slengt i retning vår nye veninne. Og et lite halvminutt senere hadde både jeg og Håkon det nødvendige stempelet og imigrasjonsskjemaet var plutselig ikke så viktig for den nå nesten omgjengelige damen. Om det var hudfargen, vår troverdige løgn eller om hun nå hadde innsett at hun uansett ville komme hjem til kald lasagne vet jeg ikke. Men det funket. Og det viste seg nå at vår hormonelle veninne plutselig kviknet til og kom i godhumør. Én etter én fikk nemlig innvilget oppholdstillatelse og før vi visste ordet av det sto vi nesten alle mann med begge ben trygt plantet på namibisk grunn. Og vi ble hyllet som helter av våre medreisende. Vi fikk gratis skyss videre til Katima Mulilo hvor vi skulle tilbringe helgen og mente at det var mer enn nok. Likevel ville to av dem kysse oss på føttene for å vise sin takknemlighet over vår innsats ved grenseovergangen. Da vi fortalte dem at det var en hyggelig tanke, men at det var i overkant, ble de fornærmet. Et par kyss på føttene senere kunne helgen for de nye ørkensønnene endelig begynne.