En mzungus reise i Afrika: På kollisjonskurs

Forrige helg var NIF på besøk i Livingstone. Min kontaktperson i NIF, Lind, var på besøk blant annet for å sjekke hvordan jeg bodde og for å sjekke at alt var som det skulle i mitt nye hjem. Etter en halvtime med smalltalk og med bekreftelse fra både meg og familien om at alt gikk bra, tuslet jeg og Lind i retning byen for å finne et taxi. Lind skulle naturligvis også besøke Håkon når hun først var i Livingstone, og jeg bestemte meg for å henge meg på. Etter et par, tre minutter langs hovedveien ble vi plukket opp av en forbipasserende taxi. Vi forklarte at vi skulle til Damboua. Fra sentrum til Damboua er hovedveien asfaltert, så det er kun de siste femti meterne du møter på den karakteristiske sandete vegen. For å ikke bli sittende fast er trikset her å gi nok gass. Taxisjåføren så ut til å ha kjørt der før og manøvrerte seg rutinert gjennom veisporene og unngikk samtidig «sandplaning». Så parkerte han bilen utenfor den store, gråfargede porten som skjermer Håkons hus fra gaten. Han satte bilen i frigir og dro brekket. Mens jeg tok av meg bilbeltet var Lind i baksetet i ferd med å åpne opp døren. Så smalt det. Voldsomt. Lind fikk åpenbart en nakkesleng og knærne mine fikk kjenne på dashbordets kantete konstruksjon. Jeg snudde meg mot baksetet og så på Lind. Hun så sjokkert ut, men fikk etter et halvsekund bekreftet at det gikk greit med nakken. Verken jeg, Lind eller taxisjåføren forsto helt hva som hadde skjedd. En bil hadde åpenbart kommet inn i de lave sanddynene i altfor høy fart og ikke rukket å bremse. Resultatet var en kjempekrasj. Jeg snudde meg enda en gang mot Lind og utvekslet noen ord før jeg i forlengelsen av blikket mitt fikk øyekontakt med sjåføren i bilen bak. Det var BJ. Hostfaren til Håkon. Han smilte. Jeg forsto pent lite av hva som hadde skjedd i utgangspunktet, men nå hadde hele episoden utviklet seg til å bli helt absurd. Var dette ment som en morsom velkommengest? Eller var dette rett og slett afrikansk humor? Jeg følte at jeg trengte et par sekunder på å roe ned adrenalinet før jeg åpnet bildøren og gikk ut. Ikke overraskende ble jeg møtt av en stor bulk da jeg gikk for å sjekke skadeomfanget på bilen. I neste øyeblikk snudde jeg meg mot BJ, som fortsatt satt i bilen. Nå ristet han på hodet og så fortvilet ut. «What are you doing?» spurte jeg med en kritisk tone og han svarte at bremsene ikke virket før han så ned i bakken. Senere kom det fram at det var dårlig sikt grunnet lav sol og litt for ivrig gassing for å ikke spinne seg fast i sanden som var grunnen til krasjen.

Hele situasjonen var ganske skremmende. I etterkant klarer jeg likevel å smile og le litt av det. Dette var tross alt første møte mellom Lind og BJ. Samtidig synes jeg fryktelig synd på taxisjåføren som nå står uten jobb. Jeg møtte ham på butikken en ukes tid senere og han fortalte at han hadde blitt satt i karantene av sjefen grunnet krasjen. Håper virkelig at BJ ordner opp etter seg. Vi sto parkert da han kom krasjende inn, så kjøringen hans er på mange måter helt utilgivelig.

På ettermiddagene og i helgene bruker både jeg og Håkon mye tid på Livingstone backpackers. Vi nyter godt av å ha et miljø som ikke er knyttet opp mot jobben. To av våre nærmeste kompiser heter Steven og Sam, henholdsvis fra Skottland og Australia. Steven er med i den daglige driften av backpackeren og vi har gjennom han fått innpass på en «Sunday roast» på en gård et lite stykke utenfor byen. Med forrett, hovedrett, dessert og god drikke servert ut over hele søndagsformiddagen har dette blitt et aldri så lite ukentlig høydepunkt.

En annen smaksopplevelse som også må nevnes er isblokkene man får kjøpt for én krone i baren på backpackeren. Du kan velge mellom grønn og blå. Rent estetisk kan den minne om den klassiske joystikken man fikk kjøpt på fotballskolen tilbake i tiden. Likevel er dette en mer kompakt sak. Og du må virkelig være en harding for å komme deg gjennom de første sekundene av den blå isen. Sam konkluderte med at det smaker gift. Jeg er kun delvis enig. Det første slurpet du suger til deg er i hvert fall for de fleste ganske brutal. Noen små sekunder senere er isen derimot nesten smakløs og helt uten farge. Hvorfor denne isen har blitt en slager vet jeg ikke. Men jeg anbefaler på det sterkeste å ta en helgetur til Livingstone så dere får testet ut både søndagsroasten og isen. Dere vil ikke angre.