En mzungus reise i Afrika: "You can not use this ATM. Let me help you!"

Dagen før vi skulle ta fatt på studieuken vår på University of Western Cape hadde vi kommet til Cape Town. Vi skulle ikke møte opp på universitetet før på kveldstid, så vi hadde nesten hele dagen i byen. Håkon og Christian hadde bestemt seg for å sjekke ut byens klatrefasiliteter på formiddagen, så jeg var overlatt til meg selv. Jeg bestemte meg for å finne et rolig sted der jeg kunne spise god og lang frokost før jeg skulle utforske byen litt på egenhånd. Jeg tuslet litt rundt i sidegatene og gjennom noen mindre markeder før jeg kom ned til en slags undergang som gjorde at man kunne krysse den trafikkerte hovedveien. Der lå det et par butikker, deriblant en skobutikk som solgte billige Converse. Jeg plukket ut et par og fant så ut at jeg ikke hadde mer penger igjen. Jeg ble fortalt at det var minibanker like rundt hjørnet og at jeg kunne ta ut penger der.

Da jeg kom bort til minibanken ble jeg møtt av to lokale menn som tilsynelatende ønsket å hjelpe meg. Ting gikk altfor raskt for en lite reisevant, smånaiv ung mann med koordinasjon i tometersklassen, for før jeg visste ordet av det var både bankkortet og de nye kompisene mine borte. Da jeg hadde tatt bankkortet ut av lommen og skulle til å sette det inn i minibanken kom kompis nummer én bort og fortalte meg at den var ute av drift. Han tok kortet ut av hånden min på en bestemt, men diskret måte før han gikk bort til den neste minibanken. Jeg ante allerede på det tidspunktet at jeg muligens satt i klisteret. Han skal ha for fingerferdighetene sine, for han fikk det virkelig til å se ut som at kortet ble satt inn i maskinen. Jeg kunne se at det muligens var noe triksing over det, men på det tidspunktet hadde nestemann tatt over praten og trykket på noe som gjorde at skjermen på minibanken lyste opp og total forvirring var et faktum. Jeg ble stående litt på hæla uten å vite om jeg skulle løpe etter kompis nummer én eller om jeg skulle holde min nyeste kompis med selskap. Det endte opp med en mellomting og jeg forsto at jeg hadde blitt rundlurt.

Jeg løp bort til nærmeste telefonkiosk for å ringe til banken hjemme, men ble møtt med en lite behjelpelig sådan, da den viste seg å kun være i stand til å ringe til nasjonale nummere. Det neste jeg fant var en glad engelskmann som nesten hadde lidd samme skjebne dagen før. Jeg fikk låne telefonen hans og fikk sperret bankkortet, uten at jeg hadde noen store forhåpninger om at det vil hjelpe meg noe særlig. Det hadde gått en halvtime og mine nye bekjentskap virket å være profesjonelle og hadde antakeligvis tømt kontoen for lenge siden. Jeg ble anbefalt å kontakte en vekter for å få en politianmeldelse med tanke på forsikring. Deretter begynte det å gå fort igjen; jeg ble plassert inn i vekterselskapets bil for å bli kjørt til politistasjonen. Like etter at vi kjørte, kom det inn en melding på walkie talkien i bilen om at de akkurat hadde funnet to menn med litt for mye kontanter og med kort som ikke tilhørte dem. Det ble satt på sirene og kjørt på rødt lys for å nå fram tidlig nok til de potensielle gjerningsmennene. Da vi kom fram ble jeg møtt med et uklart bilde av en mann fra et overvåkingskamera. Det var ikke han. Ting roet seg ned, og jeg ble kjørt til politistasjonen for å levere anmeldelse. Jeg fikk samtidig koblet meg på nettet der jeg fant ut at jeg kun hadde 39 kroner igjen på kortet – før jeg ble robbet. Jeg var med andre ord ikke like attraktiv å robbe som jeg var vimsete. Jeg var egentlig ganske fornøyd og moralene må nesten være at det er mye bedre å finne ut at bankkontoen er tom etter at du har blitt robbet, enn å finne det ut når du skal ta ut penger for å kjøpe nye sko.

Jeg hadde bestilt flybilletter hjem til Norge fra Cape Town den 17. desember for å kunne feire jul hjemme. En siste utflukt skulle likevel gjennomføres natt til den 17, da Table Mountain skulle bestiges til morgengry slik at vi kunne se soloppgangen over Cape Town. Klokken var satt til 03.00. En halvtime senere var vi klare til avreise og jeg og Ole hadde tatt på oss treningstøy bestående av t-skjorte, shorts og en tynn genser. Håkon, gruppens svar på Lars Monsen anbefalte oss å ta på, eller i det minste ta med oss mer tøy, da han mente at det kunne være kaldere oppe på fjellet. Vi lystret delvis, tok med oss en ekstra bukse og var deretter klare til å dra. Vi fant en taxi som kjørte oss til foten av fjellet og begynte på stigningen. Det var kraftig vind. Vi lekte med tanken om at dette kun var placebo, og fortsatte et godt stykke oppover. På et tidspunkt var det likevel så kraftige vindkast at vi måtte forflytte oss langs bakken. Vi forsto på dette tidspunktet at vi måtte søke ly. Vi fant et delvis vindbeskyttet hjørne med plass til tre, og med fem mann på tur var eneste løsning en lang togspoon der man var nødt til å kvitte seg med sine intime grenser for å overleve. Vi begynte å bli sultne og tanken på at jeg hadde en flyavgang samme morgen gjorde meg stresset. Like etter dro Ole opp en snickers av lomma og stemningen var deretter upåklagelig. Vi kom oss omsider helskinnet ned og med en rask frokost innkassert var jeg klar for hjemreise og norsk jul.

Fullmåne over Cape Town fra Lions Head.

Et fryktelig dårlig bilde, men et herlig minne. Håkon og jeg på toppen av Lions Head første kvelden vår i Cape Town.

Vi dro til Athlone Stadium like utenfor byen for å overvære Ajax Cape Town - Supersport United.

Glissent stadion.

Alle guttene i utvekslingen hadde rotta seg sammen for å finne et styggest mulig antrekk til NIHs julebord i Cape Town. Jeg og Håkon hadde sett for oss Kamwala market i Lusaka som passelig sted å lete etter stygge klær. Denne glinsende t-skorten kunne jeg få for en hundrelapp. Jeg lette videre.

Resultatet!

Christian gikk av med seieren med denne outfiten. Legg merke til grillsa i munnen hans. Det må også nevnes at han har på seg en rød juletights som dette bildet dessverre ikke får frem godt nok.